Har bare behovet for å skrive litt ned om tanker og hvordan jeg har det, for hjelper meg alltid å klare hodet!
Akkurat nå har jeg det så bra at det skremmer meg en del. Jeg har vært så ufattelig heldig med tanke på... Alt egentlig! Jeg har en vmor som tar med meg på ting, spørr meg om hvordan dagen min har vært, lager middag som jeg liker, synger med meg i bilen og som sist men ikke minst får meg til å føle meg hjemme her. Rommet mitt er nydelig, jeg har to minutter til busstoppet, skolen min er en av de aller beste i området og har en venteliste på flere år (helt sant!! Vmor skrev inn hennes døtre når de gikk i barnehagen for å være garantert en plass) og som er vant og vet hvordan å takle utvekslingstudenter. På de få ukene jeg har vært her har jeg fått meg venner som jeg håper og tror jeg kommer til å ha kontakt med mye lengre enn kun disse ti månende. De ser meg som en av dem, og ikke bare som "hun utvekslingsstudentent som vi må passe på ikke er alene". Nei, de ser meg for den jeg er, og for meg til å glede meg til skolen nesten hver dag! Jeg er så lykkelig at det skremmer meg. Jeg går selvfølgelig ikke rundt på en evig lykkesky. Nei, har ofte den tanken at "herregud, dette suger ta meg hjem" som jeg regner med alle har ca. 17 ganger iløpet av en skoledag, men alt i alt er alt så bra! Og det er ufattelig skummelt.
Jeg er redd for at jeg kommer til et punkt hvor jeg bare savner hjemme og gråter og gråter og alt bare virker svart. At jeg merker mer tydelig hvor lite vmor er som mamma, hvor lite vennene mine her er som de hjemme og hvor mye bedre alt er der. Det skremmer meg at jeg kommer til å møste kontroll over mine følelser og bryte sammen, for jeg har ikke hadd noe slikt i det hele tatt siden jeg kom! Jeg har ikke grått en eneste gang, og jeg har ikke hatt stunder med skikkelig ille hjemmelengsel. Jeg har ofte tenkt at "åh skulle ønske vennene mine var her så jeg kunne vist dem dette", "dette ville mamma ha likt skikkelig godt" eller "dette måå jeg vise pappa når han kommer hit!" men ikke en gang har jeg følt at det var et galt valg å komme hit. Så av og til tenker jeg på at viss alt ikke ville ha vært så bra som det er nå vil ikke sjokke være så stort når jeg for første gang får skikkelig hjemmelengsel, for jeg vet at det kommer til å komme! Vet at det er en ganske teit tanke, for jeg er klar over for utrolig heldig jeg er i forhold til vfamilien og vennnene mine. Bare jeg ser på de andre utvekslingsstudentene som går på min skole og deres historier de forteller om deres vfamiliier ser jeg hvor mye bedre jeg har det, men det stopper meg ikke i å være livredd for det som kommer! Men jeg må bare prøve å leve i nået og la meg selv få lov til å være lykkelig, og ta sorgene når den tid kommer!
Over til noe ikke fullt så tungt...
Jeg er helt ufattelig språkforvirret i det siste. Engelsken min blir bedre og bedre, men er enda skikkelig vanskelig å komme på ord og uttale alt riktig, så er evig takknemlig for at mine venner har skikkelig tålmodighet med meg, og hjelper meg med å prøve å forklare hva jeg mener og gjetter seg litt frem. Har ført til noen veldig artige misforståelser, men klarer meg ganske godt sånnsett. Problemet (luksusproblemet?) er at siden jeg kan tre språk blander jeg ord, uttalelse og aksent hele tiden og det gjør meg gal!!! Her om dagen skulle jeg hjelpe Eilwen med tyskleksene, så leste en liten tekst på tysk og skulle prøve å forklare henne på engelsk hva den betydde, men det endte med at jeg begynte å snakke norsk, for å så si engelske ord men uttale dem på norsk før jeg klarte å hoppe helt over til engelsk igjen... Er så ufattelig frustrerende å ikke kunne si hva man mener og føler hele tiden for man ikke har peiling på hvordan man skal si det, særlig for meg som snakker for 3 og alltid har ei mening om alt!
Var derfor helt latterlig godt å møte Regine i Dalkeith på søndag! Der var det en liten sommerfest med tre karusseler og boder man kan vinne og kjøpe ting på, en scene med livemusikk og noen mat- og drikkestander. Vi satt for det meste i gresset og snakket i 3 timer, for hadde så mye å snakke om og været var også helt nydelig! Det å bare kunne snakke og snakke uten å tenke over alt, og ikke minst med noen som kjenner deg mer eller mindre ut og inn var fantastisk! Når vi fant ut noen uker før vi dro at vi ble plassert så nært hverandre (ca 15 miles) ved tilfeldighet (vi hadde begge søkt på å være utvekslingsstudent i UK før vi i det hele tatt ble venner) ble vi enig om å ikke møtes så veldig ofte, kun rundt min og hennes bursdag og rundt jul, mest for at vi skulle lage våre egne liv og ikke være avhengig av hverandre. For å si det sånn, vi har vært her i 3 uker og vi har allerede sett hverandre 3 ganger (en gang var tilfeldighet da) og hun kommer mest sannsynlig til meg neste uke... Vi klarer ikke helt å gå lenge uten hverandre, men føler overhodet ikke at det stopper noen av oss på noen måte å få våre egne liv. Det er bare så godt å kunne snakke norsk, med noen som kjenner deg så godt som hun kjenner meg og som går gjennom det samme som du gjør!
Meg og Regine
Området vi var på! Var ganske tomt, med tanke på at det var en svær gressplen, men var flere folk der enn det ser ut som!
Jeg endte med å ta edderkoppen en gang alene, siden Regine er LIVREDD for alt som heter karusseler!
Igår gikk jeg min aller første tur alene med Max (hunden til vmor) Måtte mer eller mindre dra han til tider, for han er ikke så stor fan av turer men gikk helt greit etterhvert.
Denne uken skjer det ikke så veldig mye. På torsdag har vi en 10 miles (!!) walk med skolen til inntekt for veldedighet, så skal gå og kjøpe meg gymklær og -sko imorgen! På fredag er den første social, som er en fest arrangert av skolen til inntekt for prom neste sommer, så jeg og Eilwen drar til Edinburgh på fredag for å kjøpe henne en skole og kanskje noen sko til meg. Ellers har jeg ikke noen planer, så får se hva som skjer. Vi har fri både fredag og mandag, en liten miniferie, så får tid til å slappe av litt!
Nå stikker jeg i dusjen før senga venter :D
Snakkes!
-Leona Charlotte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar